Møte med dei transkjønna i Pakistan

 

Noko av det meir spesielle eg opplevde i Pakistan denne våren, var møtet med dei transkjønna. Eg har aldri hatt sansen for Pride og alt det står for, og du vil neppe sjå meg viftande med regnbogeflagget, men alle menneske må få lov til å leva livet sitt slik dei meiner er rett, utan å bli utsette for vald eller hatefulle angrep. Etter møtet med denne gruppa, har eg prøvd å finna ut meir om kva som er så spesielt med transkjønna i Pakistan og andre land i Sør-Asia.

Gruppa som står rundt meg på dette bildet, er ein «familie» av transkjønna. Dei bur i lag i eit fellesskap som blir leia av to guruar, dei to eldste i gruppa. Guruen si rolle er å ta vare på dei yngre og gi dei opplæring, medan dei får ein del av inntekta til dei yngre i gruppa. Dei fleste transkjønna i Pakistan er fattige, og dei lever av dansing, tigging og prostitusjon. Det siste vil dei helst unngå, men det kan ofte vera den einaste løysinga når livet er vanskeleg. Dei som livnærer seg av sal av sex, er svært utsette for kjønnssjukdomar eller vald.

Eg møtte denne «familien» på kontoret til CLAAS, den kristne menneskerettsorganisasjonen som NMS samarbeider med: Centre for Legal Aid Assistance and Settlement. Dei ivaretar rettane til menneske som er utsette for ulike typar overgrep. Det kan vera kvinner som blir slått av ektemannen, born som blir utsette for seksuelle overgrep, folk som må i fengsel på grunn av grunnlause skuldingar for blasfemi – eller desse transkjønna, som står aller nederst på samfunnsstigen.  

Det som CLAAS i første omgang har gjort overfor denne gruppa, er å gi dei litt pengestøtte, men framfor alt er det den personlege kontakten som har betydd mest for dei. Til dømes blei gruppa invitert på julefest saman med ei større gruppe menneske. Då fekk dei høyra at dette var første gongen dei var blitt invitert til å sitta på stolar i lag med andre folk. Då eg sjølv møtte dei, var eg veldig nøye med å ta kvar og ein av dei i handa og helsa venleg på dei. Slike «småting» er dei ikkje vane med, men for meg og for vennene i CLAAS er det viktig å visa at alle har den same verdien som menneske, uansett kven dei er eller kva dei opplever seg å vera – og uansett om me er enige om val av livsstil eller ikkje.

Overraskande

Då eg først høyrde om dei transkjønna i Pakistan, blei eg overraska. Eg hadde ikkje venta at denne gruppa skulle stå fram så openlyst i eit samfunn som er så sterkt prega av islam – og det i ein ganske konservativ og på mange måtar intolerant form. Men det viser seg at fenomenet har ei lang historie i Sør-Asia, også innan det islamske mogulriket som rådde over store delar av India mellom 1500-talet og 1800-talet. På den tida var det ikkje uvanleg at evnukkar hadde framståande posisjonar i hoffet til stormogulen, i hæren eller i administrasjonen. Då det britiske imperiet koloniserte India, blei det derimot forbode å framstå som transkjønna, og i dag er det også store grupper som er sterke motstandarar mot gruppa.  

Ein annan ting som overraska meg, var at pakistanske transkjønna er offisielt anerkjent som eit «tredje kjønn». Dette skjedde i 2018, då parlamentet i Pakistan vedtok «The Transgender Persons (Protection of) Rights Act». Lova stadfestar dei transkjønna sine grunnleggande rettar, lar dei velja kva kjønn dei skal registrerast som på offisielle dokument, gir dei stemmerett og arverett i tråd med det kjønnet dei har valt. Lova seier også at staten skal etablera trygge hus for transkjønna, og bygga eigne fengsel for dei. Likevel er det ikkje mange som har registrert seg offisielt som transkjønna. Med eit folketal på over 220 millionar, er det berre litt over ti tusen transkjønna, altså 0,005%. Det er mogleg at det reelle talet er høgare.  

Islam og dei transkjønna

Det kan virka som at det er lettare for muslimske samfunn å anerkjenna transkjønna menneske, enn homoseksualitet, som er direkte forbode både i Koranen og i islamsk tradisjon. Til dømes har framståande muslimske leiarar både innan sunni- og shia-islam akseptert kjønnskifte. Leiaren for Shia-muslimane, Ayatollah Khomeini erklærte kjønnsskifteoperasjonar lovlege innan islam i 1987, og året etter gjorde det anerkjente Sunni-universitetet al-Azhar det same.

I Pakistan blei det i 2018 offentleggjort ein fatwa som gir transkjønna visse rettar, inkludert det å gifta seg – rett nok med visse forbehold. Dersom t.d. ei transkvinne ikkje har «fysiske teikn» på begge kjønn, kan ho gifta seg med ein mann.

Elles er det mykje eg ikkje veit om dei transkjønna i Pakistan. Det eg skriv her, skrapar berre litt på overflata av fenomenet. Dei som har lyst til å vita meir, kan søka på «khwaja sira» eller «hijra community», så finn ein mykje lesestoff. For meg er i grunnen det viktigaste at vennene våre i CLAAS gjer noko for å verna denne sårbare gruppa mot overgrep og gir dei verdi som menneske.

Fagopplæring mot fattigdom

 Abid frå Peshawar i Pakistan gjekk på kurs for å læra seg å reparera mobilar. No er han i praksis for å læra meir, og snart kan han og dei andre på kurset sjå fram til jobb med fast inntekt.

Denne våren har NMS gitt støtte til eit arbeidstreningskurs for unge kvinner og menn i Pakistan for å hjelpa dei ut av fattigdom. Det er Peshawar bispedøme i Den pakistanske kyrkja som har ansvar for gjennomføringa av kurset, som hadde 21 deltakarar, sju menn og fjorten kvinner. Halvparten av kvinnene gjekk på sykurs og resten lærte seg skjønnheitspleie, medan mennene fekk opplæring i mobilreparasjon.

Les meir på Midtøstenbloggen til NMS 

Midtausten: Misjonsseminar inspirert av Paulus

 Ein av partnarane til NMS gir gode tilbakemeldingar frå eit seminar om misjon ein stad i Midtausten i mai. Seminaret var det første steget mot å etablera ein misjonsskule for nyetablerte kyrkjer i området. Visjonen er at kyrkja skal vera utrusta til å nå ut med evangeliet i samarbeid med lokale misjonærar, og at nye kyrkjer skal veksa fram.

Meir enn femti deltakarar frå mange ulike etniske og religiøse bakgrunnar, både kristen, muslimsk og annan bakgrunn, var med på dette kurset, og ifølge arrangørane er  det første gongen eit liknande arrangement har samla folk med så variert bakgrunn. På kurset gjekk dei gjennom 12 leksjonar om ulike tema: Personleg kall, misjonskall til kyrkja, bibelsk og teologisk grunnlag for misjon, lokal misjonshistorie, apostelen Paulus sine misjonsreiser og anna. Det var også sett av god tid til gruppesamtalar.

Deltakarane, både pastorar og lekfolk, vart oppmuntra til å reisa heim og velsigna andre med den undervisninga dei hadde fått.

Det skjer altså mykje spennande i Midtausten. Samtidig som fleire av dei lokale, gamle kyrkjene opplever tilbakegang på grunn av migrasjon, så skjer det ny tilvekst på andre område. Dette er også ein del av det store bildet. Tidlegare i vår møtte eg ein av leiarane i ein lokal misjonsorganisasjon som kunne fortelja meir om kva dei gjer og kor dei arbeider, men det kan ikkje formidlast via nettet. Be for dei som deler Guds kjærleik med folkeslaga i Midtausten! 

Som kristne i Vesten skal me ikkje gløyma dei gamle, etablerte kyrkjene i Midtausten. NMS samarbeider til dømes godt med den koptiske ortodokse kyrkja, og ønskjer å gjera det i framtida også. Organisasjonen har ikkje noko målsetting om å etablera nye kyrkjer i området. Samstundes ser ein at det ofte er vanskeleg for nye truande som ikkje har kristen bakgrunn å finna ein plass i dei etablerte kyrkjesamfunna. Dette er det mange grunnar til, ikkje minst sosiologiske og kulturelle. Derfor veks det no fram mindre grupper av nye små kyrkjefellesskap mange stader. Dei opplever ofte motgang. Det er som regel umogleg for nye kristne med muslimsk bakgrunn å endra offisiell religion på ID-korta sine; dei har vanskar med å finna ektefelle; borna deira blir offisielt rekna som muslimar; husforsamlingar blir mange stader ikkje tillatne - for å nemna nokre av utfordringane deira. Derfor treng dei også vår støtte og forbøn. Den gode sida ved dette, er at desse gruppene også er ivrige i vitnesbyrdet om Jesus, slik at Guds kjærleik blir delt med fleire.