NMS Nyhetsbrev Midtausten 1/2026

 Pavebesøk og fredshåp i Libanon

Det vesle landet nord for Israel har fått sin del av problemer gjennom mange tiår, men i noen dager i begynnelsen av desember var det fest og glede som preget nyhetsbildet. Pave Leo besøkte Libanon som en del av sin første utenlandsreise, og den kristne medieorganisasjonen SAT-7 fulgte ham på reisen som startet i Tyrkia. SAT-7 har sitt største studio i Beirut. NMS har også en annen partner i Libanon, som driver et viktig arbeid mellom flyktninger i Bekaa-dalen. I november besøkte NMS de egyptiske misjonærene som arbeider der.

Libanon er en mosaikk av religioner og trosretninger. Landet har en stor katolsk befolkning, men paven ble godt tatt imot av såvel sunni-muslimer og shia-muslimer som av kristne. Landet ble i sin tid opprettet som et land der de kristne skulle være i flertall, men i dag regner man med at andelen har sunket til rundt 30%. Mange kristne har utvandret til land i Vesten på grunn av krig eller dårlige økonomiske tider. Siden krigen brøt ut i Gaza i oktober 2023 har også den shia-muslimske militsen Hizbollah vært i konflikt med Israel, og Sør-Libanon er blitt utsatt for bombeangrep.

SAT-7 sitt studio ligger på en av høydene over Beirut. Stedet ligger i trygg avstand fra krigshandlingene, men mye av SAT-7 sitt arbeid de siste årene har vært rettet inn mot å formidle håp til de som opplever krigens redsler. Folk i Libanon er svært trøtte av krig og uro. “Vi vil være en del av løsningen” sier kristne ungdommer når Pave Leo minner dem om Jesu ord i Bergprekenen: “Salige er de som skaper fred”.  

 

Syriske flyktninger

Bak fjellet, en times kjøretur fra Beirut, ligger Bekaa-dalen. I den hovedsaklig katolske byen Zahle bor Kiro og Mirett og deres to barn. Sammen med baptistmenigheten i byen driver de et omfattende arbeid blant syriske flyktninger. Kiro og Mirett kom hit som misjonærer fra Egypt etter at krigen i Syria brøt ut. De er utsendinger for Jossour, som arbeider blant arabere i mange land. Jossour er et arabisk ord som betyr «broer». Kiro og Mirett ønsker å være brobyggere for flyktningene, så de kan bli kjent med Jesus. Libanon har tatt imot rundt 1,5 millioner syrere, og mange av dem bor i Bekaa-dalen.

På Hayat-senteret lærer de å sy.

I en av flyktningleirene får vi møte noen av dem som har flyktet fra krigen. «Barna våre betyr aller mest for oss», sier en ung mor som venter sitt sjette barn. Vi drikker kaffe med dem i konteineren som tjener som bolig for familien. De fleste flyktningene har det vanskelig, og kirken hjelper dem med mat, klær og brennstoff til matlaging. De driver også flere barneskoler.

Kero og Mirette driver senteret «Hayat», som betyr «liv». De gir unge jenter opplæring i bruk av symaskiner og vil samtidig vise dem hvor høyt Gud elsker dem. Noen flyktninger kommer til tro på Jesus, og disse blir med i menigheten.

Krigen i Syria tok slutt for et år siden, og noen har vendt tilbake. Men landet er fortsatt ustabilt. Likevel er det håp om fred. Libanon har fremdeles en stor utfordring med Hizbollah, som ikke vil legge ned våpnene, men fortsette konflikten med Israel. Vær med og be om fred og stabilitet for Libanon og landene omkring i tiden som kommer.

 

VER MED OG BE FOR 

• Fred og rettferd for alle folk i Midtøsten 

• Takk for SAT-7 sitt arbeid med å styrke kirken i sitt vitnesbyrd om Jesus gjennom TV og sosiale medier i hele Midtøsten.
• Takk for misjonærene fra Egypt som driver brobyggende arbeid for syriske flyktninger i Libanon.   

• Be om at flere må bli kjent med Guds kjærlighet i Jesus Kristus 

"Borna våre er det viktigaste for oss"

Orda kjem frå ei ung mor som er syrisk flyktning. Flyktningleiren ligg i utkanten av ein av byane i Bekaa-dalen, aust i Libanon. 

Syrisk flyktning, ansiktet gjort ugjenkjenneleg vha. KI.

 Grensa til Syria er berre ein kort kjøretur unna. Utanfor ein konteiner like ved vegen står ei som eg trur er ei tenåringsjente og ventar på oss. Ho inviterer oss inn i konteineren, som viser seg å vera heimen til ein syrisk familie. Dei har det betre enn mange andre, som må ta til takke med telt. Konteineren er delt inn i fleire rom: Ein gang, eit lite kjøken og eit kombinert soverom og stove. Me tar respektfullt av oss skorne og blir leda gjennom gangen og inn i stova. Den er overraskande fin og ryddig. Golvet er teppelagt, og vegger og tak er dekka av stoff. I eine hjørnet står ei dobbeltseng, og elles er det madrasser langs veggene. Midt på golvet står ein oljeovn. Den blir god å ha når vinteren set inn. Me set oss ned på madrassene og får servert ein kopp krutsterk arabisk kaffi, og høyrer korleis det står til med dei. 

«Tenåringsjenta» viser seg å vera eldre enn eg trudde, kanskje midt i tjueåra. Eg får høyra at ho er mor til fem barn, og at ho er gravid med den sjette. Søster hennar, som sit attmed henne, har også fleire born. Dei har gifta seg tidleg, slik det er vanleg der dei kjem frå. Nokre kanskje heilt ned i 13-årsalderen.  

Me som besøker denne heimen er, utanom meg, eit team frå organisasjonen Jossour: Eit egyptisk ektepar med den halvtår gamle sonen deira, og ei ung syrisk flyktningkvinne. Ho har vore i Libanon eit par år og er blitt kjent med Jesus og den kristne trua gjennom arbeidet til Jossour. Misjonærane frå Egypt, Kero og Merit, driv senteret «Hayat» (Liv) der unge kvinner får læra seg praktiske skills, som t.d. å sy, slik at dei kan få litt inntekter. «Nora» fortel at ho følte seg heilt forlaten av Gud då ho flykta. Men på Hayat-senteret fekk ho ny tru på at Gud var glad i henne, og at ho hadde verdi som menneske. Det er berre kort tid sidan ho fortalde at ho ville tru på Jesus, men ho går framleis med hijab, som andre med muslimsk bakgrunn.

Medan me drikk kaffi, fortel flyktningane korleis dei har det. Livet er ikkje så lett, og dei er redde for å frysa no når vinteren snart set inn. Dei har lite pengar til å kjøpa fyringsolje for.  Om natta må dei stå opp og kosta snø av taket, så det ikkje skal rasa saman, for konteineren har ikkje skikkeleg tak.

Det er eit år sidan den forhatte presidenten Bashar al-Assad blei styrta, etter mange år med borgarkig, og Syria vender gradvis tilbake til ein slags normalitet. «Er det nokon som har reist tilbake til Syria?» spør me. «Ja, nokre har gjort det, men dei angra, for det er ingenting for oss der lenger,» svarar mor i huset. Nokre av flyktningane som har returnert til Syria har tatt seg tilbake illegalt over grensa igjen for å finna arbeid, men det er dyrt å betala grenselosane, og mange må bli verande i Syria og prøva å gjera det beste ut av situasjonen. 

Flyktningane er ikkje populære i Libanon. Sidan borgarkrigen braut ut i 2011, har det vesle landet, som er mindre enn Møre og Romsdal fylke, tatt imot minst halvannan million syrarar. Det er mykje, med tanke på at landet i seg sjølv har eit folketal på litt over 4 millionar. Libanon har sjølv vore gjennom ei stor økonomisk krise dei siste 5-6 åra. Det har ein svak sentralregjering og er sterkt fragmentert etter mange år med borgarkrig.

«Kva er det viktigaste for dykk akkurat no? Korleis kan me be til Gud for dykk?» spør Kero. «Borna våre er det viktigaste», svarar den eine unge kvinna. Så fortel ho at tanta hennar nett har mista yngste sonen sin. Han blei påkjørt av ein bil. Etter at me har bedt for dei og velsigna heimen deira, blir me inviterte med til heimen som er i sorg. Der tar kona imot oss. Ho er full av sorg og resignasjon, og fortel oss kva som har skjedd. Det vesle rommet er no fullt av familiemedlemmer, og me blir igjen servert nokre dråpar kaffi i små koppar. Me spør kor mange ungar ho har, og ho svarar at om ho hadde hatt hundre born, hadde sorga vore like stor. Eg blir minna om det Jesus fortalde om den eine sauen og dei nittini, og den tanken grip Kero tak i. Han gjenfortel likninga, og seier at så høgt elskar Gud oss, at kvar enkelt er dyrebar i hans auge. Det viser oss kor stor Guds kjærleik er. Så får han lov til å be ei bøn der også, og velsigna familien, før me tar avskil med dei.      

Mediemisjon i Midtausten

Det siste året har eg vore så heldig at eg har fått sendetid i den kristne lokalradioen her på Sunnmøre. Radio Sunnmøre har intervjua meg om NMS sitt misjonsarbeid i Midtausten, og eg har fått delt om mykje av det me er med på i lag med våre lokale samarbeidsorganisasjonar. I det siste intervjuet kommenterer eg først den politiske situasjonen i Midtausten, før eg fokuserer på Middle East Media, som har vore til stades i denne turbulente delen av verda i 50 år. Det starta i Libanon i 1975, men flytta til eit fredelegare land då borgarkrigen braut ut same året. Dette er organisasjonen me arbeidde for då me var utsendingar for NMS til Midtausten for mange år sidan. 

 Høyr intervjuet i Radio Sunnmøre her:   Den politiske situasjonen i Midtausten 

Gløymde kriser i Midtausten

Foto: Voice of America News (Wikimedia Commons).

Krigen i Gaza er grusom, og har naturleg nok verda si merksemd. Men det må ikkje føra til at me gløymer dei andre krisene i Midtausten. Lokale kyrkjer i fleire land gjer mykje for å ta imot flyktningar. I Libanon samarbeider NMS med egyptiske misjonærar og ein lokal kyrkjelyd for å hjelpa syriske flyktningar.

Verda var i ferd med å gløyma Palestinarane. Saudi-Arabia og Israel var godt i gang med fredsforhandlingar. Så slo Hamas til med det grusomme angrepet inne i Israel den 7. oktober. Dei første dagane viste heile den vestlege verda sympati med Israel, men me visste korleis det ville gå: Israel måtte slå tilbake. Det ville bli ein stygg krig med mange uskuldige offer. Så blei det endå styggare enn nokon hadde forestilt seg. Ein grusom krig med tusenvis av offer og eit heilt folk fordrive frå heimane sine. Denne artikkelen skal ikkje handla om Gaza, men om dei andre konfliktane som no er gløymde.

Kven som har overtaket i krigen på bakken, mellom Israel og Hamas, er tydeleg, men krigen om verda sin sympati er det folket i Gaza som har vunne. Slik sett brukar Hamas den same strategien som PLO brukte på 1970-talet, då dei brukte terror og flykapringar for å få merksemd for saka til det palestinske folket. Folket i Gaza lir, men Hamas har nok lukkast med strategien sin.   

Så til dei grader har dei lukkast, at verda gløymer andre kriser og krigar. Krigen mellom Ukraina og Russland er ikkje lenger førstesidestoff, når frontane mellom dei to landa ser ut til å vera fastlåste, og støtten frå Vesten ser ut til å tørka ut. Men også i Midtausten er det fleire kriser som verda har gløymt, og som framleis inneber eit vedvarande flyktningproblem. Krigen i Yemen, mellom den shiamuslimske houthi-militsen alliert med Iran, og regjeringsstyrkane som er støtta av Saudi-Arabia, har påført folket på sørspissen av den arabiske halvøya ufattelege lidingar sidan konflikten blussa opp igjen for ti år sidan. Borgarkrigen i Sudan har vart mykje kortare, men har ført til ein stor flyktningstraum ut av landet. Kyrkjene i Midtausten spelar ei viktig rolle i å ta imot flyktningane, og NMS støttar no eit prosjekt i Libanon som gir ei hjelpande hand til syriske flyktningar.

Syriske flyktningar i Libanon

Sidan borgarkrigen i Syria starta i 2011, har Libanon tatt imot minst halvannan million syriske flyktningar. Det er svært mykje for eit land med like mange menneske som Norge, men som med sine 10452 kvadratkilometer ikkje er stort større enn Rogaland fylke. Då den moderne staten blei etablert i 1920 i kjølvatnet av første verdskrigen, hadde landet eit kristent fleirtal. I dag er dei demografiske tilhøva endra, men religon spelar framleis ei viktig rolle i politikken, og dannar bakgrunn for borgarkrigen som starta i 1975, etter at PLO hadde etablert seg i Sør-Libanon og forårsaka sterke spenningar mellom ulike folkegrupper i landet.

Det er Bekaa-dalen aust i Libanon som har flest syriske flyktningar samanlikna med folketalet. Der utgjer flyktningane nesten 40% av all innbyggarane. Naturleg nok skapar dette gnisningar mellom libanesarar og flyktningar, sjølv om mange har same religiøs bakgrunn. Syrarane er lite populære i Libanon, sidan Syria okkuperte landet i mange år. Dessverre er ikkje alle kyrkjeleiarane heller like imøtekommande. Den maronittiske (katolske) patriarken Bechara Boutros al-Rai bad t.d. politikarane sørga for å senda dei tilbake. Sist påske sa han i ein tale at dei syriske flyktningane «tappar statens ressursar, forstyrrer den sosiale tryggleiken og konkurrerer med libanesarane om levebrødet». Men ein del lokale kyrkjer prøver å ta imot flyktningane og hjelpa dei til å finna seg til rette i samfunnet. Med utgangspunkt i ei av desse kyrkjene i Bekaa-dalen arbeider to egyptiske misjonærar. Dei er sendt til Libanon av misjonsorganisasjonen Jossour («Bruer»). Dette er ein organisasjon med tilknytning til Puente i Barcelona («Puente» tyder «bru» på spansk).  

Mange i NMS kjenner til kultursenteret Puente i Barcelona, det kristne arbeidet mellom arabiske innvandrarar i Spania. Frå og med 2024 blir arbeidet i Barcelona formelt overført frå NMS sin seksjon Vest-Afrika og Midtausten til Europa og Brasil. Men dei egyptiske misjonærane som driv dette arbeidet er med i eit større misjonsnettverk som driv arbeid i andre land, og frå 2024 vil altså NMS gi støtte til eit liknande prosjekt i Libanon.

Illustrasjonsbilde generert med kunstig intelligens.

I samarbeid med ei lokal evangelisk kyrkje driv dei egyptiske misjonærane eit senter for ungdommar. Dette er eit viktig tilbod for ungdommar frå flyktningfamiliar, særleg for jenter, som føler seg som ei bør for familiane sine. Foreldrene er ofte opptatt av å få gifta dei vekk så snart som mogleg. På senteret får dei til dømes læra seg å sy, slik at dei kan få ei inntekt for familien. I møte med dei kristne som driv dette arbeidet, får dei også oppleva Guds kjærleik.