Møte med dei transkjønna i Pakistan

 

Noko av det meir spesielle eg opplevde i Pakistan denne våren, var møtet med dei transkjønna. Eg har aldri hatt sansen for Pride og alt det står for, og du vil neppe sjå meg viftande med regnbogeflagget, men alle menneske må få lov til å leva livet sitt slik dei meiner er rett, utan å bli utsette for vald eller hatefulle angrep. Etter møtet med denne gruppa, har eg prøvd å finna ut meir om kva som er så spesielt med transkjønna i Pakistan og andre land i Sør-Asia.

Gruppa som står rundt meg på dette bildet, er ein «familie» av transkjønna. Dei bur i lag i eit fellesskap som blir leia av to guruar, dei to eldste i gruppa. Guruen si rolle er å ta vare på dei yngre og gi dei opplæring, medan dei får ein del av inntekta til dei yngre i gruppa. Dei fleste transkjønna i Pakistan er fattige, og dei lever av dansing, tigging og prostitusjon. Det siste vil dei helst unngå, men det kan ofte vera den einaste løysinga når livet er vanskeleg. Dei som livnærer seg av sal av sex, er svært utsette for kjønnssjukdomar eller vald.

Eg møtte denne «familien» på kontoret til CLAAS, den kristne menneskerettsorganisasjonen som NMS samarbeider med: Centre for Legal Aid Assistance and Settlement. Dei ivaretar rettane til menneske som er utsette for ulike typar overgrep. Det kan vera kvinner som blir slått av ektemannen, born som blir utsette for seksuelle overgrep, folk som må i fengsel på grunn av grunnlause skuldingar for blasfemi – eller desse transkjønna, som står aller nederst på samfunnsstigen.  

Det som CLAAS i første omgang har gjort overfor denne gruppa, er å gi dei litt pengestøtte, men framfor alt er det den personlege kontakten som har betydd mest for dei. Til dømes blei gruppa invitert på julefest saman med ei større gruppe menneske. Då fekk dei høyra at dette var første gongen dei var blitt invitert til å sitta på stolar i lag med andre folk. Då eg sjølv møtte dei, var eg veldig nøye med å ta kvar og ein av dei i handa og helsa venleg på dei. Slike «småting» er dei ikkje vane med, men for meg og for vennene i CLAAS er det viktig å visa at alle har den same verdien som menneske, uansett kven dei er eller kva dei opplever seg å vera – og uansett om me er enige om val av livsstil eller ikkje.

Overraskande

Då eg først høyrde om dei transkjønna i Pakistan, blei eg overraska. Eg hadde ikkje venta at denne gruppa skulle stå fram så openlyst i eit samfunn som er så sterkt prega av islam – og det i ein ganske konservativ og på mange måtar intolerant form. Men det viser seg at fenomenet har ei lang historie i Sør-Asia, også innan det islamske mogulriket som rådde over store delar av India mellom 1500-talet og 1800-talet. På den tida var det ikkje uvanleg at evnukkar hadde framståande posisjonar i hoffet til stormogulen, i hæren eller i administrasjonen. Då det britiske imperiet koloniserte India, blei det derimot forbode å framstå som transkjønna, og i dag er det også store grupper som er sterke motstandarar mot gruppa.  

Ein annan ting som overraska meg, var at pakistanske transkjønna er offisielt anerkjent som eit «tredje kjønn». Dette skjedde i 2018, då parlamentet i Pakistan vedtok «The Transgender Persons (Protection of) Rights Act». Lova stadfestar dei transkjønna sine grunnleggande rettar, lar dei velja kva kjønn dei skal registrerast som på offisielle dokument, gir dei stemmerett og arverett i tråd med det kjønnet dei har valt. Lova seier også at staten skal etablera trygge hus for transkjønna, og bygga eigne fengsel for dei. Likevel er det ikkje mange som har registrert seg offisielt som transkjønna. Med eit folketal på over 220 millionar, er det berre litt over ti tusen transkjønna, altså 0,005%. Det er mogleg at det reelle talet er høgare.  

Islam og dei transkjønna

Det kan virka som at det er lettare for muslimske samfunn å anerkjenna transkjønna menneske, enn homoseksualitet, som er direkte forbode både i Koranen og i islamsk tradisjon. Til dømes har framståande muslimske leiarar både innan sunni- og shia-islam akseptert kjønnskifte. Leiaren for Shia-muslimane, Ayatollah Khomeini erklærte kjønnsskifteoperasjonar lovlege innan islam i 1987, og året etter gjorde det anerkjente Sunni-universitetet al-Azhar det same.

I Pakistan blei det i 2018 offentleggjort ein fatwa som gir transkjønna visse rettar, inkludert det å gifta seg – rett nok med visse forbehold. Dersom t.d. ei transkvinne ikkje har «fysiske teikn» på begge kjønn, kan ho gifta seg med ein mann.

Elles er det mykje eg ikkje veit om dei transkjønna i Pakistan. Det eg skriv her, skrapar berre litt på overflata av fenomenet. Dei som har lyst til å vita meir, kan søka på «khwaja sira» eller «hijra community», så finn ein mykje lesestoff. For meg er i grunnen det viktigaste at vennene våre i CLAAS gjer noko for å verna denne sårbare gruppa mot overgrep og gir dei verdi som menneske.

Kyrkja i Pakistan

Denne våren har mykje handla om Pakistan for min del, etter at eg begynte å arbeida i NMS som rådgivar for Midtausten og Pakistan. Endeleg fekk eg til eit besøk dit – tretti år etter at me prøvde første gong! Etter teologistudiet var det jo meininga at me skulle flytta til Peshawar, og eg skulle vera prest i Church of Pakistan. Slik gjekk det ikkje, og me enda opp i Egypt i staden. Men det er ei anna historie.

I april fekk eg eit kort besøk som turist til Pakistan, der eg var innom den norske ambassaden, møtte representantar for samarbeidskyrkja vår, Church of Pakistan, og eg fekk sjå arbeidet til den kristne organisasjonen Centre for Legal Aid Assistance and Settlement (CLAAS). CLAAS får norsk utviklingsstøtte frå Norad, kanalisert gjennom NMS. Dessutan har eg heile denne våren vore med på ulike digitale konferansar og møtt folk som på ulike måtar er opptatt av å støtta den kristne minoriteten i Pakistan.

Med meir enn 200 millionar muslimar, er Pakistan det nest største muslimske landet i verda, etter Indonesia. Landet blei oppretta som eit heimland for muslimar i 1947, etter at britane oppgav India og landet blei delt. Pakistan er dominert av sunni-islam, men har også ulike religiøse minoritetar. Både shia-muslimar, ahmadi-muslimar, sikhar, hinduar og kristne.

Dei kristne er ein liten minoritet i Pakistan, og på den offisielle statistikken utgjer dei ikkje meir enn 1,27%. Halvparten høyrer til Den katolske kyrkja, og resten er protestantar av ulike grupper. NMS samarbeider med Church of Pakistan. Denne kyrkja blei etablert i 1970 som eit økumenisk samarbeid mellom fire ulike kyrkjesamfunn, mellom anna den lutherske kyrkja som norske misjonærar hadde vore med og etablert nord i landet. Sidan dei siste misjonærane avslutta arbeidet sitt, har NMS halde fram med eit samarbeid med kyrkja, særleg Peshawar bispedøme. På turen min til Pakistan sist månad fekk eg ikkje til å besøka Peshawar, men fekk treffa preses i kyrkja, biskop Azad Marshall og staben hans, som held til i Raiwind bispedøme i sørlege delen av storbyen Lahore i Punjab. Der fekk eg også møta den lokale presten, Yaqub Samuel, som me ser på bildet under. 

Dei kristne i Pakistan er svært glade for kontakt med kristne brør og søstre frå andre stader, og dei gjorde alt for at eg skulle føla meg velkommen i landet. Også for meg personleg var dette ei viktig reise, og eg håpar det lar seg gjera at eg får komma tilbake igjen. Lat oss huska på dei i bøn. 

Her er lenke til ein artikkel eg skreiv om tvangskonvertering og tvangsgifte:

https://nms.no/midtosten/2022/05/18/valdtekt-av-sjel-og-kropp/  

Mann (58) dømt til døden

 

I dag fekk eg ein E-post som fekk meg til å tenka på ei krimbok som eg held på å lesa, om ein ung mann som sit på dødscella og ventar på å bli avretta, sjølv om han veit han var uskuldig. Berre at no er det ikkje fiksjon, men eit ekte menneske det handlar om.

Ein av NMS sine samarbeidspartnarar i Pakistan er menneskerettsorganisasjonen CLAAS. Bokstavane står for Center for Legal Aid Assistance and Settlement. Dei sendte oss ei melding i dag om at Zafar Bhatti, ein kristen mann frå Rawalpindi, vart dømd til døden for blasfemi. For ti år sidan vart han fengsla, skulda for å ha sendt blasfemiske tekstmeldingar. Han har heile tida nekta for dette, men vart først dømt til livsvarig fengsel. Den 3. januar vart denne dommen omgjort til dødsstraff av ein rett i Rawalpindi.

Pakistan har omstridde blasfemilover, som dei har hatt sidan den britiske kolonitida. Desse vart mykje strengare under militærstyret til president Zia ul-Haqq. Frå 1980-talet styrte han landet i ei sterkare islamsk retning, og religiøse minoritetar fekk det vanskelegare. Blasfemilovene blir ofte misbrukt for å løysa personlege konfliktar, og når nokon har fått ei skulding om blasfemi mot seg, er det ofte svært vanskeleg å bli frikjend. Fleire dommarar som har frikjend ein tiltalt i blasfemisaker, er blitt drepne. Tidlegare guvernør i delstaten Punjab, Salman Taseer blei myrda fordi han hadde uttalt seg til fordel for den kjende kristne kvinna Asia Bibi, som etter mange års kamp klarte å bli frikjend, og no bur i utlandet.    

CLAAS har tatt på seg å føra saka til Zafar Bhatti, og dei tar seg også av kona hans, Nawab Bibi, som er barnlaus og utan midlar til å livnæra seg. Menneskerettsorganisasjonen brukar mykje tid og pengar på å hjelpa folk som Zafar og andre som kjempar mot urettferd. NMS har finansiert mykje av aktiviteten til CLAAS gjennom eit Noradstøtta prosjekt.

Krimboka eg les i desse dagar, «Tilståelsen» av John Grisham, er frå ein heilt annan kontekst, nemleg Texas i USA, ein stat som framleis er sterkt rasedelt, og der mange svarte føler dei blir urettferdig behandla i rettssystemet. Eg veit enno ikkje korleis det går til slutt. Vil sanninga komma for ein dag før me kjem til siste sida av boka? Får helten vår dødssprøyta, eller slepp han ut til slutt? Det er ikkje mindre spennande for dei som kjenner Zafar Bhatti, og som ber og kjempar for at retten skal vinna fram i det pakistanske rettssystemet.